Jeg har manglet litt motivasjon den siste uken. Det har faktisk vært slik at jeg har overveid å droppe trening. Jeg har måttet gi meg før fullført trening, og jeg har godtatt at kroppen har vært sliten. Så har jeg gjort alt jeg har kunne klart å tenke at jeg kan gjøre for å fikse på det. Jeg har sovet mer, spist mer… Jeg har lest motiverende blogger, jeg har lett etter ny inspirasjon. Men jeg har blitt værende i denne sirupen. I dag våknet jeg etter nærmere 10 timers søvn og var sur. Sykkelturen til jobb hadde ingen motvind, likevel var jeg sur. Den herlige varme dusjen som pleier å kvikke meg opp om morningen gjorde meg bare enda mer døsig, og jeg forbannet morgenmøte som egentlig pleier å være en god start på morningen.
Er det noe jeg virkelig hater så er det å være i dårlig humør uten å ha grunn til det… eller når ikke svaret gir seg svært tydelig med det samme. Så blir jeg i enda dårligere humør da, og forbanner meg selv som er i dårlig humør uten å ha noen grunn til det. Også er man inne i den onde spiralen. Sur fordi man er sur, den kan være vanskelig å snu.
Heldigvis snudde det, og det etter og ligget på sofaen å syns synd i meg selv bare en halv kveld. Jeg lå i horisonalstilling å så på 200-og-noe kilo tunge Ola Normann (eller hva han nå het) som feiret fordi han klarte å gå opp en relativt slakk bakke tre ganger. Jeg misunnet han. Misunnet at han kunne gjøre noe slikt å være så strålendes fornøyd med seg selv, sin egen innsats. Han kuttet ut hvetebollene, hamburgeren, chipsen og den vanvittige 8000kaloriinntaket han hadde til dagen, til fordel for kylling og salat. En vanvittig fremgang på korttid, svært synlig for alles øyne. Jeg lengtet tilbake til i fjor på disse tider, da jeg startet opp «treningskarriere». Den vanvittig bratte kurven jeg hadde. Vektene jeg løftet øktes hver uke, kiloene på kroppen sank. Musklene vokste og ble synlige, for 11 mnd siden tok jeg min første Harryflex. Og det gikk plutselig opp for meg hva det dårlige humøret bunnet ut i.
Jeg har de siste månedene skiftet gir, og nå begynner tyngden å merkes i lårene (også bokstaveligtalt). Det er ikke lenger en bragd for meg og komme meg på trening, det er en selvfølge. Jeg tenker ikke lenger at jeg er flink når jeg går å legger meg klokken 00:00 på en fredagskveld istede for å valse gatelangs i Stavanger sentrum på jakt etter et dansegulv. Regelen er protein og fett først, karbohydrater etter trening. Unntak skjer, som med de fleste andre regler. Treningsøktene skal gjennomføres, sykkelturen skal bare avlyses dersom det er ekstrem vær. Jeg klapper meg selv på skuldrene de gangene jeg løfter tyngre enn mitt forje maksløft, men ikke før. Vekten øker, og musklene er ikke lengre definerte. En harryflex i speilet gir meg ikke lenger følelsen av seier. Og stigningen er ikke like merkbar.
Jeg er en svært utålmodig sjel. Født 1 1/2 måned fortidlig sier vel sitt til at jeg alltid har vært det. Min værste egenskap, men samtidig noe som gjør at jeg driver fort fremover med mye. Kommer langt på korttid. Men det å bli sterk det tar tid… selv for meg. Jeg må lære meg å kjappe meg langsomt. Lære meg å sette pris på andre ting. Gi meg selv en klapp på skulderen for noe annet enn jeg tidligere har gjort. For at jeg blir værende, for at jeg holder ut selv når det ikke føles som om det går fremover. Det er nå det kreves av meg at jeg holder motivasjonen oppe og viser viljestyrke.
Foto: Tore Milo Waldeland
Nok en AHA opplevelse rikere. Og er det noe jeg DIGGER så er det å finne tak i hva det er som gjør at jeg er sur og grinete og total ødelegge det. Nå kan jeg legge meg, sove godt og er super tent på en ny treningsøkt i morgen.
Jeg har skiftet gir, og er klar til å trø det jeg orker for å komme meg opp denne jævla seige bakken! Bring it!
Atferd, trening og hverdag 